Debutdikt med temperament og sterk fabuleringsevne Trine Ness debuterer med en samling dikt som forener det direkte, konkrete og tilgjengelige med en surrealistisk inspirert billedlogikk som gir rom for originale bilder og overraskende sammenstillinger og brudd. Resultatet er dikt i en tilsynelatende uvøren stil, med en sterk fortellende kraft og et dikt-jeg med stort temperament. Det fortelles om en barndom, om oppvekst og familie, om et forhold, om identitet og om det å skrive. Men diktene kan også leses i en større sammenheng; det dreier seg om språk og tilsynekomst, om hvordan språket kan være narraktig og forrædersk og snarere søke å omgå virkeligheten enn å gjengi den. Og det dreier seg om det som kommer til syne bakenfor språket, for å forsvinne igjen.
