Islandske dikt er den femte boka i Eggens serie med reisedikt. Hvorfor skriver han reisediktbøker? Hvorfor har han ikke skrevet annet de siste femten årene? Mange diktere skriver reisedikt - men hvem skriver bok etter bok bare med reisedikt?
Reisedikt kan gjerne framstå som versifisert reportasje, eller de hengir seg til nostalgien. Eggens dikt er ikke reportasjer, de er en slags anti-journalistikk, nesten en form for sabotasjevirksomhet. Fordi de ofte vil finne fram til steder der det skjer absolutt ingenting. Eller: Fargene skjer, tiden skjer, et nærvær oppstår. Dikt vokser fram, stemmer stiger ut av landskapet.
Boka er skrevet over den islandske dikttradisjonen, og bruker gamle skaldediktteknikker. Men den er ingen oppvisning i det formelle, ingen avhandling. Den er heller et slags diktlaboratorium. Hva oppstår når du krysser tusenårgamle diktformer med en moderne virkelighet?
«Jo Eggen henter hjem sjø og svovel i sin nye diktsamling om Island. (...) Den fikk meg til å lengte hjem til et land hvor jeg knapt har bodd.» Mímir Kristjánsson, Klassekampen
«Islandske dikt er opne og luftige som grasvollen og tette som torv. (...) Dette er forunderleg rikt og forunderleg dikta.» Sindre Ekreim, Dag og Tid
«I Islandske dikt skaper Jo Eggen sannelig mulige relasjoner, ut av vårt eget til andre landskap (...) Så mange dimensjoner åpner seg, i alle retninger, hos Eggen. Det skjer så klangrikt og samtidig stillfarent, det skjer så sakte og samtidig, med ett, er den underlige lykken der, poesiens vertigo.» Ingrid Nielsen, Krabben, tidsskrift for poesikritikk
