I 2025 ble en samling håndskrevne dikt funnet blant gamle familiepapirer. Forfatteren var Gustav Johan Carlén, en norsk tater som levde rundt forrige århundreskifte.
Her møter vi barnet som ble sendt ut som gjeter ved åtte års alder - mannen som sov i fjøset og fikk mindre mat enn hesten. Den reisende som ble møtt med stengte dører og forakt, men som aldri mistet evnen til å se lyset på veien.
Gustav Johan Carléns dikt er et sjeldent vitnesbyrd fra Norges marginaliserte. Han skriver om barnearbeid og sult, om fabrikkarbeid ved Hunsfos og bondens slitsomme kår. Om svigermødre og baktalere, om kjærlighet til naturen og lengsel mot stjernene. Med både bitter humor og dyp visdom gir han stemme til de som historien har glemt.
Språket bærer preg av tiden og den norsk-svenske grensekulturen han tilhørte. Diktene er bevart i sin opprinnelige form, med en biografisk etterskrift som setter dem i historisk sammenheng.
Dette er ikke bare én families historie. Det er et vindu inn i et Norge vi sjelden hører om - fortalt av en som levde det.
