«Da mamma fikk vite av legene at hun hadde uhelbredelig kreft, sa hun ingen-ting...bare lukket øynene. Alle vi som vandret sammen med mamma på hennes siste pilegrimsreise, så hvor tapper hun var. Vi var heldige å få ta i mot all den gleden og omsorgen hun gav oss, og alle rundt seg, helt til det siste. Vandringen med mamma ble en vandring i sorgens landskap som satte dype spor i mitt hjerte.
..'NÅR EN ROSE VISNER...' inneholder dikt som jeg skrev under hele vandringen i dette landskapet preget av sorg, fortvilelse, sinne, frustrasjon, kjærlighet, yd-mykhet - og ikke minst - takknemlighet for den mammaen vi hadde. Det å være syk er en smertefull og ensom kamp, og det å være pårørende uten å kunne ta bort smerten eller sykdommen er bare utrolig vondt. Jeg ønsker med denne boken å være en stemme for de stemmeløse - for alle som rammes av egen sykdom og sorg eller som står nær den som rammes.»
