Det fins ingen følelser uten hukommelse, skriver Fredrik Hagen i sin nye samling Omriss av åpne hender, en setning som setter som forutsetning for følelseslivet, både at vi har en kropp som er levedyktig, samt at denne kroppen har organer som kan registrere og på sitt vis katalogisere dette levedyktige, bedre kjent som livet. Som er både en veldig stor og en veldig liten inngang til det individuelle liv. En inngang som er en av de mest markante kjennetegnene i Fredrik Hagens poesi. En stadig fremmedgjøring av de mest basale, mest tett på tingene. Huden, hånden, håret, hjertet. Det er i disse Fredrik Hagen leter etter øyevitner, når han vil fortelle om hvordan det er å være menneske, i selskap med andre mennesker. Og om hvordan det er å forsøke å holde noe fast på seg selv og de man er glad i, i en tid som alltid går og et språk som alltid er i endring.
