«Roseromanen», eller på fransk «Le Roman de la Rose», er et storstilt fransk fortellende middelalderdikt fra 1200-tall. Verket, som hadde stor påvirkning på senere middelalderlitteratur, er fremstilt som en allegorisk drømmevisjon og verkets uttalte hensikt var både som underholdning og samtidig didaktisk, å undervise i kjærlighetskunsten.
«Roseromanen» er skrevet to ganger av to forskjellige franske forfattere. Den ellers ukjente Guillaume de Lorris skrev første del, 4058 verselinjer, i 1237, og verket ble deretter utvidet av Jean de Meun en gang mellom 1275 og 1280 med ytterligere 17 724 verselinjer.
Verkets popularitet var enorm i løpet av middelalderen over hele Europa, og rundt 300 etterlatte manuskripter viser hvilken grad boken ble dyrket og hvilken betydning den fikk. Det blir betraktet som et sentralt verk innenfor middelalderens franske litteratur. «Roseromanen» er også et berømt eksempel på høvisk litteratur.
