Diktene i Salt/Land ber ikke bare om å bli lest: de ber om å bli mumlet eller sagt høyt - å bli realisert, resitert og husket - slik sangen, bønnen og trylleformularet også gjør det. Ved å sirkle inn gjentagende mønstre som både er menneskeskapte og naturgitte strekker diktene seg mot minner om et førmoderne Nordland som er i ferd med å viskes ut, og tegner opp et landskap som holdes sammen av de rituelle bevegelsene: håndlag med redskaper, måltider, talemåter og fiskeritualer. I en samling om tid, slekt og hav spør diktene også om det er mulig å bryte mønstrene, eller om vi «røsker mot avmakten».
Sjarkbål
Kom nå gnister! Et min morkne side!
Ta fang der lakken flasser og bli mange
la min haikropp ravgult fylle luften,
og endelig forlate denne fjorden.
La dråpene med tynne jubels kvin
utånde gjennom mine mette porer
mens jeg bølger tungt imot grisetangen
som fletter seg rundt meg grønnet av hete.
Nå har jeg lagt meg ned og brenner rent.
En stund var det fråde og røyken den svarte,
dufter som steg fra mitt røkelseskar.
Da det raste ned, freste glohaugen herlig
og jeg så glimt av gir og svik gli over
blakrende øyne som våte ved bålet
speiler mine rasleglør i dette nå
og floa som kommer med ettermiddagen.
Havet det ene:
Kryp opp over leira, la saltvannet vaske.
Bort! Magre rester av aske og kull.
Og om det varme berget skulle slå seg
er krakk av stein som sprekker mitt farvel:
Nå er jeg ikke lenger, men jeg var
en skog, et skrog grodd inn i naustet.
