To jevnaldrende gutter blir raskt venner da den nye klassekameraten flytter inn i nabohuset før en fotballsommer med soldager, den beste i manns minne. I begynnelsen av det nye skoleåret blir de satt til å gjøre en gruppeoppgave i norsktimen om de norrøne gudene. Når den nye nabogutten uventet velger å ta sitt eget liv, fortsetter gruppeoppgaven gjennom tenårene til den gjenværende gutten.
«Gi meg gjerne flere debutanter med et lignende talent og overmot. (...) ... den litterære gleden ved Svartediket ligger i Alfsens nærmest utrettelige sans for å beskrive denne underlige verdenen ved hjelp av språklige nydannelser og gatesmarte retoriske finter. (...) Alfsens debut overbeviser både om at når det kommer til forfatteri, er hybris bedre enn ydmykhet, og at kritikken mot den narrative samtidslyrikken aldri handlet om fortellinger i seg selv - men om å minne om at poetens primære oppgave er å tøyle språket for å gjenåpne verden. Derfor er det kanskje ikke et lettelsens sukk jeg utånder, men et introvert hurra.» Eirik Riis Mossefinn, Morgenbladet
«Mats Tønjum Alfsens monumentale debut Svartediket er ikke bare en leken øvelse i bergensk mytedannelse, men en sjeldent ambisiøs diktdebut som forvandler et traume til mytologi. (...) ... dette er en sjeldent levende og dessuten lærd diktsamling, antagelig blant de beste lyrikkdebutene fra de siste tjue årene. (...) At Alfsens debut er av sjelden høy kvalitet - at den er sjeldent rørende og morsom - handler ikke bare om språkmektighet eller eksperimentvilje, men om en vilje til å ta mytenes egen logikk på alvor. (...) Svartediket er en slik vidde, der man som leser vandrer med den samme feberen og forundringen som dikteren selv - den befester både Alfsen som en svært lovende poet og Bergen som en mytenes by.» Carina Beddari, Krabben (tidsskrift for poesikritikk)
«Her er det tjukt av språk over mange sider, med mykje trask att og fram i same terreng, men med store klasar av fortryllande biletspråk å fortape seg i undervegs. (...) Her går det inderlege og ironiske hand i hand, vitalismen blømer med skjelmsk sjølvtillit og samtida kastar neonlys over gamle mytar og segn. (...) ... det flottaste ved boka er måten Alfsen maktar å føre den brått avbrotne oppvekstsoga vidare på, når hans eiga oppvekst spring vidare, men gjer naboguten til grunnstoff i det diktariske svaret på gruppeoppgåva.» Eivind Myklebust, Klassekampen
