I diktsamlingen Tjue skriver Sarah Selmer seg inn i psykosens uforutsigbare logikk. Med dristighet og poetisk kraft blir det satt ord på oppholdet ved en psykiatrisk institusjon. Schizofreni er en sykdom som sjelden behandles i skjønnlitterær sammenheng. Her blir lidelsen og dens tilstander gitt et språk og en stemme. Vrangforestillinger og hallusinasjoner, tap av motivasjon, språk og emosjoner blir beskrevet med en labil og sprikende talemåte. Leger, psykiatere og sykepleiere har biroller i det som for det utsatte diktjeget fortoner seg som en kamp mot stemmer og paranoia. Samlingen er strukturert etter antall uker jeget oppholder seg på et sykehus, og bevegelsen mot tilfriskning er skjør.
Anmelderne skriver:
«Dette er ingen institusjonssamling i tradisjonell forstand. Snarere drøfter diktene en rekke viktige forhold omkring normalitet og ‘galskap’, definisjonsmakt og virkelighet, vitenskapsspråk og poesi. Dette perspektivet åpner for en spennende ‘samling i samlingen’: Sykdomsprosessen som kreativt motspråk. Lyrikeren Selmer har aldri vært redd for å gå egne veier. Hennes nye dikt bør interessere mange.»
Arne Hugo Stølan, VG
"Selmer [skriv] med ei stemme som er gjenkjenneleg alt frå debuten Svimmel (2000). Språket er både biletrikt, musikalsk og intellektuelt utforskande, og det slår meg at alle bøkene hennar kan bli lesne som forsøk på å skjøne bestemte tilstander."
Merete Røsvik Granlund, Bokvennen Litterær Avis
"I sin fjerde diktsamling gir Sarah Selmer et innblikk i en aktiv psykosetilstand, hvor den indre dialogen med sin blanding av tanker, innfall og refleksjoner viser frem det indre kaoset og intense stresset psykosen fører med seg. (...) Tjue [gir] et godt innblikk i psykosen og hvordan den kan oppleves. Dette gjør den til en viktig bok å lese for alle som ønsker å forstå mer av grenseerfaringen psykosen innebærer."
Elisabeth Heggernes, Sykepleien
