«Sometimes it's time to be a vampire,» skriver Anders Brenno i sin første lyrikksamling. Og i "Vampire Yeah" er den tiden definitivt her.
Vi følger dikterjeget over grensen mellom dag og natt, levende og dau, gjennom kirkegårder og med blikket mot himmelen. I ensom lengsel når ikke baby er der.
Brennos debut er en samling enkle og morsomme dikt med trøkk. Den er vakker, den har tæl og gråt, den er kitsch og alvor, utfordrende og selvstendig. Og dikteren tar seg frekke friheter med populærkulturelle samtalepartnere som B-filmer, skrekk, goth og zombier. Han forholder seg aktivt til klisjeer, samtidig er det et følelsesmessig trøkk i tekstene.
Stemmen som synger i Brennos tekster har noe umiddelbart ved seg, den kommer fra noen og noe. "Vampire Yeah" føles ekte, språket skal ikke bevise noe, bildene lever uten at referansene suger blodet ut av dem. Og språket går sin skeive gang, med en frisk blanding av høyt og lavt, på engelsk og norsk.
"Ved første øyekast virker 'Vampire Yeah' så klein at selv en svoren romantiker rødmer. Ved nærmere ettersyn trer et annet bilde frem. (...) Ved å bruke de døde eller døende metaforene til å skape nye bilder greier han på sitt beste å tvinge frem nye, uvante synteser i leseren."
Mari Mjaaland, Universitas
