Det handler om ei jente som har blitt mobbet, og har hatt skyldfølelse lenge.
Det som har skjedd gjør henne ikke vondt lengre, og bare Josefine får et smil fra dem som har mobbet henne tidligere er alt som trengs. Det er det som har hjulpet henne å være 15 år frem i tid istedenfor 15 år tilbake i tid. Tårene blir aldri glemt, men tårene gjør henne ikke trist lengre. Dem har nå blitt til minner om hvordan livet en gang var, og påminnelser om hva livet har lært henne. Skyldfølelsen varte fra hun var 13 år og helt frem til hun var 30. Da en hendelse skjedde om og om igjen startet alle bekymringene og tankene på nytt. Det er derfor det varte så lenge som den gjorde. Når hun begynte å forstå at det ikke bare var henne, ble det mindre av kranglinger og drama rundt henne. Når Josefine forsto seg selv og andre var det ingen som klarte å provosere henne lengre, og da startet hun å hjelpe seg selv istedenfor andre. Nå bruker hun sin tid på å hjelpe andre uten at det skader henne, og da klarte Josefine å la være og legge andres problemer på sine egne skuldre. Det viktigste for henne nå er at de andre får høre hvem hun egentlig var. Nå er ikke Josefine redd lengre og skyldfølelsen har forsvunnet. Det førte til at Josefine endelig følte seg tilstede igjen, og til stede i verden og i sitt eget liv.
