Natten til 9. april 1940 gikk flyalarmen, og far, som hadde stått opp, kom inn til oss og sa: 'Ja, nå er det nok krig, jenter.' Vi sto også opp, og etterhvert kom vi oss i kjelleren. Der var vi resten av natten og om morgenen gledet vi oss over at vi ikke behøvde å gå på skolen. Da vi kom opp fra kjelleren og så ut døra til oppgangen, forundret det oss at alt så likedan ut i gården. Merkelig, for det var jo krig, og vi hadde hørt dundring og smelling ute. Karin var elleve og et halvt år, og jeg var nesten ti år.
Dette er en eldre kvinnes erindringer fra dramatiske dager i hennes barne- og ungdomstid, da det var krig i Norge. Historien om redsel, hemmelighold, flukt og frykt vil hun fortelle som en advarsel mot nye kriger. Vi må ikke glemme!
