Anemones piano er en tankevekkende oppvekstroman fra sør i Østfold på 1960-tallet, med skarpe observasjoner om gamle og moderne normer i ei brytningstid. Den omhandler en tilsynelatende helt vanlig familie, men hvor mor har store og urealistiske ambisjoner for datteren sin. Så store er ambisjonene at det til slutt blir altoppslukende. Moren har i tillegg en stor hemmelighet å bære på.
«-Mora di kan vel ikke tvinge deg, Anemone? Du har da vel egen vilje, store jenta! - Jo, jeg har vel det, men jeg er ikke vant til å bruke den, svarer Anemone. Når skulle jeg i så fall ha brukt den?»
«Det er mørkt i rommet, men når han stryker henne over kinnet, kjenner han at det er vått, så han spør henne om hvorfor hun er lei seg. Vil hun at han skal gå? Det vil ikke Anemone. Hun vil at han skal bli, og sier at hun må fortelle ham noe, men det er ikke lett, for de har aldri fortalt hverandre noe før, i hvert fall ikke noe viktig og alvorlig. Ikke noe så viktig og alvorlig som dette, og før hun får tenkt hele tanken ferdig om hvordan hun vil si det, så hikster hun ut: - Mamma har blitt gal, og det er min skyld!»
