Åpen himmel

Evelina er mett av dage, og alle unntatt Julie er samlet på Nesodden. Det virker som det eneste hun venter på, er at Julie skal komme hjem. Maria føler seg ensom, og trekkes mot El Molino, selv om faren har sagt at det ikke er et sted for henne. - Du är den ende jag aldrig kan glömma, din mun dina ögon din lungnande stämma ... Du ... aldrig ... glömma ... din mun, dina ögon ... Ögon ... var det det samme som øyne? undret hun. Og ... stämma ... Det var ord som lignet på ord hun kjente. Fra en tid langt tilbake i livet hennes. Fra den gang hun hadde snakket både gresk, spansk og litt av det språket som moren hennes hadde snakket. Norsk. Var gutten som sto der og sang så vakkert, norsk?