Verden var full av ansikter, ikke minst fordi en del av dem hun så omkring seg, ikke utelukkende var seg selv, men gikk og bar på andre ansikter, latente eller i full blomst, enten det gjaldt gamle foreldre som lå eller hadde ligget på sykehjemmet, barnet de selv en gang hadde vært, eller i noen ungdommers tilfelle, foreldre på hennes egen alder, folk hun hadde kjent siden skoletiden. De var overalt, mange av dem, en sverm eller en sky, for de gikk igjen i hverandre, lot seg aldri viske ut.
Det er sensommeren 2019, noen måneder før Aust-Agder fylke med et pennestrøk opphører å eksistere. I utkanten av Arendal skal den tidligere birøkteren og bonden Mikkel Ro i en hel uke dele hus med sitt barnebarn Melissa mens moren hennes er på kurs i skjønnhetspleie. Samtidig er en ny jente i ferd med å innta nabohuset.
Mikkel har spredt sine gener etter beste evne og har seks og et halvt barn. Det halve barnet er Rancine, som hele sitt liv har fått erfare at språk ikke bare er makt, men også vold, og som klorer seg fast i en stilling som pleieassistent ved et sykehjem i de indre bygdene.
Austalgi er en roman om nye og utdøende livsformer i et fylke som ikke gjorde så mye ut av seg mens det fantes, men som her får sin svanesang i en sanselig og overraskende språkdrakt.
