Jeg startet med å fortelle om meg selv. Jeg sa navnet mitt, og så sa jeg det jeg tenkte at de tenkte, det de lette etter når jeg viste meg. Det hendte at jeg lot være å si noe, for å se hva som skjedde. Jeg lot dem stirre, men til slutt ble jeg redd for at de skulle begynne å lete etter andre ting, alt de ikke kunne se, ikke høre, at jeg var skilt, at livet mitt lå kveilet opp i en mørk og støvete leilighet.
Det er vinter, det snør i Oslo. Sammen med tre andre komikere setter Sigurd opp et standupshow i et gammelt teater. Rett før tredje prøveforestilling blir helseminister Ida Alseth meldt savnet i Nordmarka, antagelig har hun gått gjennom isen. Alseths usynlighet som minister skulle utgjøre Sigurds kjernemateriale; nå er det blitt umulig å si noe om henne. Samtidig er Sigurd i ferd med å flytte fra samboeren. I flyttelasset finnes en pose med bilder og papirer fra ungdommen, de tilhører K, som han hadde et forhold til på videregående. Han begynner å tenke på henne igjen, og han kommer på hendelser han i alle år har prøvd å glemme. Langsomt ser han seg selv og sin kjærlighet til K på nye måter. Men hva betyr gammel kjærlighet når du nettopp har mistet den nye? Og hvor langt kan man gå for å framkalle latter, hvor går grensen mellom den smittende latterens oppdrift og den enkeltstående tragediens svarte brådyp?
