Jeg er vann, jeg er begynnelsen. Jeg var før ekene, gresset og blomstene. Jeg var før buskapen, som avbeiter gresset. Jeg var før svevende vinge og springende fot. Jeg var før humlene, biene og fuglene. Det er en magisk magi over åpningslinjene til Vilhelm Mobergs roman «Brudenes kilde». På grunn av sin lyriske tone skiller den seg fra hans andre verk, men som de fleste av dem, foregår handlingen i hjembyen hans. Fire spillemenns skjebne og tidsalder bindes sammen rundt kilden og kulminerer i løpet av midtsommernatten. Dermed gjenspeiles skikk og bruk fra nær vår egen tid og bakover til antikken. Til felles har folk fra de forskjellige epoker den oppfatningen at kilden har en magisk kraft. Den kan kurere sykdom, avverge ulykke og fremfor alt kan det gi den unge kvinnen sin uskyld igjen hvis hun mister den i løpet av midtsommernatten. Men nåde den som forgriper seg på kilden! «Brudenes kilde» er en roman som gir historisk kunnskap, samtidig som den ligger tett på folkeviser i sin sørgelig melankolske tone.
