Dette er ei bok for alle som bærer på kjærlighet til utkantene av landet -
enten du ble værende, flytta tilbake, rømte så fort du kunne, eller fortsatt
drømmer om en enebolig med vedskjul og naboer som vet litt for mye.
Dette er historia om hvordan det faktisk var, før folk begynte å late som
de var fra byen. Det handler om kvinnfolk og kåthet, om dårlig hjembrent
og ditto dømmekraft (henger sammen som høns og egg). Om å danse med
den samme dama tre helger på rad uten å si ett ord - og så plutselig være
gift året etter.
Det er også en bok om å skjemme seg ut - og om å reise seg igjen. Joda, vi
skaut over* i ny og ne. Men vi lo, vi levde, og vi vart folk - de fleste av oss.
Og sjøl om det var mye artig, var det ikke bare latter. Noen vart såra, noen
følte seg utafor, og noen fikk med seg ting de aldri helt kom over. Men
alt det er også bygda - det som sitter igjen i oss, selv om vi ikke har vært
hjemme på tjue år.
Så om du leser denna boka og tenker «faen, det der kunne ha vøri meg»
- så har du helt rett. Og om du tenker «jeg kjenner han fyren der» - så gjør
du det au. For dette er Norge slik det faktisk var - samla mellom to permer,
med ripsvin på fingertuppene og glimt i øyet.
Lurer du på om det som står er sant?
Da kjenner du ikke Distrikts-Norge.
Så les. Le. Rødme. Og minn deg sjøl på at vi
kommer fra noe - og at det, med alle sine
flauser, lukter, klengenavn og søndagstomhet,
fortsatt er noe av det fineste vi har med oss.
* Du har drøkki så mye at festen er ferdig for denne gang.
