Anton Pavlovitsj Tsjekov (1860-1904) regnes som en av verdenslitteraturens fremste novelleforfattere og dramatikere; ved siden av Shakespeare og Ibsen blant de mest spilte dramatikerne i verden. Tsjekov strebet ikke etter å presentere virkeligheten i hele dens mangfoldighet og fylde i et enkelt verk, men samlet gir hans diktning et uhyre komprimert, intenst realistisk bilde av hans samtid. Og som Goethe sier: Den som tilhører sin tid, han tilhører alle tider. Tsjekovs popularitet både i Russland og utenfor landets grenser beviser dette til fulle. Tsjekovs død er en av de store fortellingene i litteraturhistorien. I 1904 skrev Olga Knipper om ektemannens siste øyeblikk: Anton satte seg uvanlig rett opp og sa høyt og tydelig (selv om han nesten ikke kunne noe tysk): Ich sterbe. Doktoren roet ham ned, tok en sprøyte og ga ham en kamferinjeksjon, og ba om champagne. Anton tok et fullt glass, betraktet det, smilte til meg og sa: Det er lenge siden jeg drakk champagne nå. Han tømte glasset, la seg stille ned på sin venstre side, og jeg hadde bare akkurat tid nok til å løpe bort til ham og lene meg mot sengen og si navnet hans, men han hadde stoppet å puste, og sov fredfylt som et barn.
