Når det gjelder oppdragelsen av barn, tror jeg man bør lære dem ikke de små dyder, men de store.
Tekstene i De små dyder er skrevet i årene mellom 1944 og 1960. Natalia Ginzburg tar utgangspunkt i små gjenstander og personlige erfaringer - utslitte sko, kjøttboller, barndom, moderskap - og forvandler dem til erfaringer av stor betydning.
Med andre verdenskrig og tiårene etterpå som bakteppe minnes hun egen barndom i Torino. Hun funderer over barneoppdragelse og over kjærligheten til livet. I etterpåklokskapens lys omfavner hun familiens hverdager i eksil og i Roma under den tyske okkupasjonen. Hun skriver rørende om vennskap, innsiktsfullt om sitt livslange forhold til skrivingen, og festlig og skarpt om London og engelskmenn og om sin andre ektemann, som er hennes rake motsetning i nærmest alt.
De små dyder er en bok som gjennomsyres av varme, klokskap, sjenerøsitet og humanisme. Ginzburg reflekterer over ensomhet og erindring i etterkrigstidens Europa, samtidig som hun dypest sett skriver om det samme: hva det er å være menneske.
Med forord av RACHEL CUSK.
