5
«Ericsson skriver med ømhet og ironi. Intelligent og velformulert, men også klokt om det individuelle som bygger en familiehistorie.»
- Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen
Når Ericsson her, i et særegent ømt og nøkternt språk, tilfredsstiller ropet fra graven, har hun altså ytterst lite førstehåndskunnskap å spille på. Men gjennom en vellykket bruk av spørsmål som metode, orientert rundt fotografier og et knippe brev, evner hun å fargelegge navn etter navn (…) Å snu speilet mot de levende, slik hun her gjør, er brutalt: Husker vi, går vi på graver, med et underbevisst håp om å selv bli husket? Det er ikke portrettene av de tuberkulosedødes forestilte liv, men dyptvirkende tankestoff som dette, som gjør Ericssons roman vanskelig å glemme.
- Elin Kittelsen, Klassekampen
Et generasjons- og kvinneportrett av en innbitt peppermø som ikke så lett vil la seg glemme … boken [har] en klangbunn av kunnskap og erfaringsrikdom som gjør den levende. Fortellerstemmen henvender seg til oss med stillfarende trygghet, bekvem i nysgjerrigheten på sitt eget materiale … fremstillingen av den kompromissløse peppermøen [er] et særegent generasjons- og kvinneportrett. Hun skal nok klare å holde seg levende i minnet, i alle fall en god stund.
- Live Lundh, Morgenbladet
