«Én til! Bare én innbringende sak til, så lover jeg å slutte - æresord!» «Men hvorfor én til, søte deg? Du har jo tjent deg opp det beløpet du satte deg fore, eller i hvert fall så godt som, og skjønt jeg ikke kan hjelpe svært meget til, kan jeg i løpet av tre måneder føye tilstrekkelig til, slik at -» «Nei, det kan du ikke, Arthur. Du er dyktig, og det verdsetter jeg, ja, jeg er simpelthen henrykt over at du arbeider for meg slik du gjør, men i din stilling vil du ikke klare å tjene nok på tre måneder, eller seks, til å håndtere situasjonen slik jeg oppfatter den. Jeg kan ikke slå meg til tåls med tilstrekkelig. Nei, jeg må ha så det forslår og vel så det, og det må tas høyde for et eventuelt uheldig utfall. Jeg må aldri mer føle meg forpliktet til å gjøre den slags. Dessuten har jeg ikke kommet over Zabriskie-tragedien. Den hjemsøker meg stadig. Kanskje vil noe nytt kunne hjelpe meg med å få den ut av hodet. Jeg føler meg skyldig. Jeg var ansvarlig -»
