Da jeg avsluttet mine studier for å bli legebetjent - det var herlige tider, jeg var treogtyve år gammel - bodde jeg i Rue Monsieur-le-Prince, like ved hjørnet av Rue Racine. For tredve francs i måneden, kosten inkludert, fikk jeg leiet et møblert rom som i dag nok ville ha kostet hundre; det var så stort at jeg med letthet, uten å åpne vinduet, kunne strekke ut armene når jeg tok på meg frakken. Jeg gikk tidlig ut om morgenen for å delta på visittrunden på sykehuset, og kom svært sent hjem, fordi jeg fant Café Leroy uimotståelig forlokkende, derfor visste jeg nesten ikke hvordan leieboerne i huset mitt så ut; fredelige folk alle sammen, de fleste av dem rentenister eller butikkeiere. Det var imidlertid én person som skilte seg ut fra de andre.
