Forfatteren av boken «Den samiske fortellingen» fikk et syn. Det handlet om samenes fremtid i Norge. Et annet narrativ. En annen oppfatning av hva samene i Norge er og skal være. Det stiller spørsmål om norsk politikk og forvaltning følger Grunnlovens sameparagraf. Spør om «Sannhetskommisjonen for samer og kvener» er spill for galleriet. Om spillet er for en elite av samer. Og for norsk politisk anseelse i utlandet. Og ikke for samene selv. Og om nordmenns kunnskap om samer er basert på myter. Og turistinteresser og eksotisme. Og ikke livet selv. Stiller spørsmålet om definisjonen av samer som urfolk diskriminerer samer fra å bli oppfattet som vanlige mennesker. Sier at respekt for samene som de faktisk er i dag, og samtidig rehabilitering av den samiske kulturen som arvesølv, er måten den samiske kulturen i Norge kan overleve.
Forfatteren holder, på oppfordring fra Sametinget, en tale på Grand Kafe på Karl Johan, der han forteller om dette synet til stortingsrepresentantene. Men forfatterens samiske mentor griper plutselig inn, og ber om at samene selv må få slippe til, for at de kan gjøre rede for sitt liv i dag, basert på historiske fakta om den samiske kulturen og hvordan den ble nesten utslettet.
