Den unge mannen Shahab feirer sin tyveårsdag og minnes sin vanskelige barndom. Dagmammaen som passet ham, hadde ikke persisk som morsmål, hun snakket til ham på azeri, en tyrkisk dialekt. Forvirret av språkene omkring seg, lar Shahab være å snakke. Alle tror han er stum, og fetteren stempler ham derfor som «tulling». Historien blir vekselvis fortalt av moren Maryam og Shahab. Moren prøver å forstå sønnens utagerende oppførsel. Shahab føler seg ofte ydmyket av faren i andres nærvær, særlig når moren reiser bort. Storebroren Arash er den kloke og skoleflinke i familien. Når Shahab observerer og sammenlikner farens forhold til storebroren, begynner han å tro at «gode» og «intelligente» barn som Arash er sine fedres sønner. Barn som han selv derimot, de som er «klønete» og «problematiske», må være sine mødres sønner. I siste instans er det bestemorens forståelse som gir ham motet til å snakke.
