I forordet til den omarbeidede utgaven av «Det flyvende bord» i 1954
skriver Scott om den første utgaven fra 1905, at ett av kapitlene der «var
frøet som senere ble DET GYLDNE EVANGELIUM». Det dreier seg om
kapittelet «St. Peters nøkkel». Allerede i 1905 hadde Scott altså ideen om
en fortelling om Vårherre og St. Peter som vandrer på jorden. Ideen ble tatt
opp i 1911 da det første kapittelet til Det gyldne evangelium ble skrevet.
Boken kom ut i 1921, men ble senere bearbeidet i 1926 og så siste gang i
1954. Det gikk altså hele 49 år fra den første ideen til den endelige utgaven
forelå.
St. Peter har studert menneskenes bedrøvelige liv på jorden, og mener
at her må være mye å rette på. Han får Vårherre med på en vandring, og
St. Peter skal få anledning til å peke på hva som er feil og hvordan det kan
rettes på. Det slår ikke heldig ut for St. Peter. Han kommer sørgelig til kort. I
kjent Gabriel Scott-stil er det en av samfunnets minste, Kristoffer Treben,
som får St. Peter til å innse hva som er botemiddelet.
Scott var selv helt klar over at boken kunne bli oppfattet som spottende.
Humoren som han hadde brukt i Kilden, var enda mer fremtrendende i Det
gyldne evangelium, men Scott håpet at ingen skulle unngå å føle alvoret og
for kynnelsen som bærer boken. At boken også er en kommentar fra Scott til
det kjente og omdiskuterte møtet i Calmeyergaten i 1920, under striden
mellom liberal og ortodoks teologi, er muligens mindre kjent blant leserne.
