Djeveløya

Sylvia mistenker Roar for å ha overfalt og ranet moren, og hun liker dårlig at moren ser ut til å ha tilgitt ham. Forstår hun ikke hvor farlig og utspekulert han er?

På Bastø får Hugo og de andre guttene en brutal og umenneskelig behandling, men myndighetene gjør ingenting for å stanse grusomhetene. Elise gjør alt hun kan for å få sønnen hjem, men til ingen nytte. Til slutt får hun innvilget et kort besøk på øya.

Hun slo armene om ham. «Kjære, kjære gutten min,» hvisket hun inn i øret hans. «Jeg skal gjøre hva jeg kan for å få deg vekk herfra. Du har det ikke godt her ute, har du vel?»

Han ristet heftig på hodet, men sa ingenting.

I det samme la hun merke til noen hissige, røde merker i nakken hans. «Har du falt og slått deg?» spurte hun forskrekket.

Han trakk seg litt ut av favntaket hennes og så på henne med et blikk hun aldri ville glemme.

«Jeg blei piska,» hvisket han mens øynene ble fylt av tårer. «Tolv slag med salt på reimen.»