Julen står for døren, og både på skolen og i doktorvillaen er det travle dager. Stemningen mellom ekteparet Mortensen er usedvanlig god - helt til Elses mor tillater seg å skjelle ut Nina i all offentlighet. Som fryktet blir Arvid rasende for at Nina har hatt kontakt med familien Tostrup, og hun lover bot og bedring. Men på julekvelden er det hun som får nok -
«Hvordan står det egentlig til med fru Hansen? Det er lenge siden jeg har sett henne,» sa bestyrerinnen og dyppet en serinakake i kaffen.
«Utmerket. Jeg skulle forresten hilse deg,» sa Arvid.
«Så trivelig,» kvitret moren. «Jeg har alltid hatt sånn sansen for henne.»
Hvordan våget Arvid å sitte og snakke så ubesværet om sin elskerinne på den måten? Eide han ikke skam? Var det ikke grenser for hva hun skulle finne seg i?
Nina merket brått at Kikki fulgte med på samtalen. Hva måtte hun ikke tro?
