Og det er sannsynligvis et av mine aller tidligste minner fra sommerhuset - at jeg er barn og at jeg står på glassverandaen sammen med Bobo, at hun og mamma har en av sine ordløse krangler, og at krangelen handler om meg. Men jeg er usikker, det er så lenge siden, jeg må lete det frem. Kanskje jeg aldri sto på glassverandaen og laget nye banneord, kanskje er det innbilning og ønsketenkning.
Lillen tilbrakte barndommen i sommerhuset, i hvert fall de delene av barndommen som betød noe. Huset tilhørte Lillens bestemor, Bobo. Hun som lignet en ugle, som var dikter, som ikke hadde orden på noen andre ting enn ordene. Nå er både Bobo og mamma døde. Lillen og søsteren må forsøke å rydde opp i det som har vært.
Men alle somre ender i høst. Alt som er bygget av mennesker ender i forfall.
En annen barndom er en roman om å forsøke å rekonstruere en familiehistorie før det er for sent.
