"En dag efter markedet i vinter satt jeg med min pipe og leste i en bok foran den åpne ovnsdøren, mens jeg kveget meg ved varmen som strømmet ut i værelset fra det friske bålet i den gamle kassen. Været var nemlig så koldt at man kunne ha lyst til å krype inn i ovnen, og i værelset mitt hadde solen knapt formådd å fordrive februarfloraens isblomster fra vindusrutene. Det banket på døren, men det var ingen alminnelig banking; ikke noen enkelt bøyd kno frembrakte denne lyden; det var et gjentatt slag av en knyttet neve med lovott på. Jeg gjettet forgjeves på hvem det kunne være som meldte seg på en så eiendommelig måte. Før jeg hadde sagt "kom inn", ble døren åpnet, og inn gjennom den steg en gammel bonde i hallingdrakt, med faste sikre skritt. Den klingende kulden hadde rimet det grå, tottete, lange håret og bustete skjegget hans; men kulden syntes ikke å være ham til plage, for en sid kofte og vesten, som bar spor av at den en gang, da den ennu eide farve, hadde vært blå, sto åpen og viste den bare, hårrike bringen. Hans muskelfulle, men temmelig krumbøyde underlemmer var dekket med store knebukser og grå snesokker. På føttene hadde han sko av ugarvet kuskinn. En rød halsklut, et par store lovotter og en saueskinns lue fullendte klededrakten, som bar likeså tydelige spor av værets og tidens virkninger som ansiktet, og det så helt læraktig ut. I hånden bar han et stort knippe angelikarot."
