En julidag gjennemsiktig klar som en dag i september, et solstreif over Bærumsåsene, en tilfeldig duft av gran vakte midt i den hete sommertid i denne kvalme byen min vandrelyst og all min lengsel efter skog og land. Jeg måtte og ville ut og innånde den friske luftning fra elven og granene. Men bare et par dager sto til min rådighet. Noen lang vandring var det således ikke leilighet til; det måtte i det høyeste bli en fisketur i Nordmarken. Forberedelsene var snart truffet; for fluer og øvrige fiskeredskaper var i orden, og efter noen timers vandring var jeg forbi Hammeren og gikk på skråningen av åsen bort imot Kamphaug og forbi denne gården ned imot Bjørnsjø-elven. Dypt nede tindret Skjærsjøen av og til mellem trærnes stammer og åpningene i skogen. Fuglene sang av fullt bryst, og det var så lett og fritt å ånde og å vandre i den søtt duftende skogluft. Fossens sus kalte meg, og jeg var snart ved elvens utløp i sjøen.
