Om hunder og folk og oppvekst og arbeid. Og om ett ord som formet en hel ungdomstid. Anne B. Ragde skildrer nostalgisk og sylskarpt en viktig bit av vår nære historie gjennom sine egne erfaringer.
«Han sa det lavt, i nøyaktig samme øyeblikk som de passerte meg, mens han kikket rett frem. Kjæresten, som han leide med venstre hånd, hørte det ikke. Det var i Thomas Angells gate, helt i enden, der den møtte Munkegata, jeg passerte ham på min høyre side. Og i samme øyeblikk som han sa det ordet, forandret alt seg. Verden ble før og etter akkurat det øyeblikket, det kunne ha litt med å gjøre at jeg i et ørlite sekund før vi passerte hverandre, hadde tenkt at han var kjekk.
Jeg husket det nemlig senere, at det var det jeg hadde tenkt. At han var kjekk. Slik at det ble denne kollisjonen mellom at jeg tenkte at denne karen er kjekk, og det at han støtte meg ut i den ultimate ydmykelse, som ble så voldsom. Jeg måtte stoppe med Jossi på den andre siden av gata, bøye meg ned med hendene om knærne og puste dypt og lenge, den kjentes ut som om jeg skulle kaste opp.»
