Hovedpersonen lever et tilsynelatende perfekt liv. Han er arkitekt, gift og har to barn. Men han lider av sterke tvangstanker, og disse må for all del holdes skjult. Både for familien og omverdenen. Han hjemsøkes av hva som kan skje med familien om han ikke gjennomfører ritualene sine. Som å banke fire ganger i bordplaten, eller vri nøkkelen førtifire ganger om i nøkkelhullet. Han er besatt av tall, og ulykkestallet er 5. Når kona så ønsker et tredje barn får han et stort problem. Han må unngå at familien blir på fem, men han ønsker heller ikke å såre henne.
Marius Ektvedts 5 handler om et menneskes ensomme jakt på frihet. Hovedpersonen vil ut av tvangstankene, men ritualene har funket til nå - så skal han ta sjansen på å gå bort fra dem?
Fem har blitt en fint komponert, velskrevet og foruroligende fortelling om den ensomme mannens såre strev og lengsler.
Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad
Ektvedt er en stilsikker forfatter med et overbevisende stramt språk og innimellom skremmende gode bilder.
Cathrine Krøger, Dagbladet
Marius Ektvedt har skrevet en roman som føles merkelig vanskelig å finne referanser til: jeg kommer ikke på noen bøker eller noe annet kulturuttrykk det føles naturlig å sammenligne Fem med. Sett sammen med debuten Revir, som har mye av dette samme ubehaget i seg, er han nærmest i ferd med å skape en slags egen sjanger; jeg vet i hvert fall ikke om noen annen forfatter i Norge i dag som opererer innenfor dette landskapet, hva vi nå skal kalle det. Uavhengig av det føles det nødvendig å understreke at Fem er en ganske vond leseropplevelse, på en god måte ... den monomane insisteringen på å være lojal mot jeg-fortellerens perspektiv oppleves som klaustrofobisk, fascinerende, skremmende og gjenkjennelig, alt på en gang. Hovedpersonen til Ektvedt har satt seg fast og tatt bolig i meg og kommer til å være med meg en stund fremover.
Ola Jostein Jørgensen, Littkritikk.no
