En sommerdag kommer Maria til en oase nær ørkenen Sahara. Hun er nitten og fra Norge. Der er året 1970, i Tunisia er det 1390. Maria er en roumíja, en fremmed, men det er som om hun har kommet hjem.
I en seng i et rom uten tak ligger Maria og Aziz. De hvisker og kysser mens hendene stryker den andres hud. Utenfor høres hanegal og eselskrik og lyden av nakne føtter. I oasen bor også Déde som snakker om månen - «de har jo ingen måne der Maria kommer fra» - og Bab som drikker hårvann og snakker om alt som er vanlig og uvanlig, om forskjellen på ro og uro, og om betydningen av å ligge våken om natten. Her blir Maria forelsket.
Fleur er en original og inspirert kjærlighetsroman om ømhet og eros, om betydningen av å sette seg selv i bevegelse, og om lengselen etter ikke bare å finne sin plass på jorden, men å finne sin plass i kosmos.
