Han hadde fantastiske eksamener fra skolegang og studier; han hadde meget gode kunnskaper på mange teoretiske fagområder og en hang til å tumle med vanskelige tema. Samtidig hadde han helt forvridde oppfatninger om politikk; han var egosentrisk og stormannsgal, hadde en total mangel på virkelighetsforståelse og selvkritikk, samt en forbløffende mangel på skrupler og redelighet i forhold til kvinner. Bind to i Kolbjørn Brekstads romantrilogi om Vidkun Quisling beskriver Quislings virksomhet i tidsrommet 1930-39, og gir slik et grunnlag for å begripe hvordan denne mannen kunne utvikle seg til et monster. Ved å la Quisling selv føre ordet fremstår romanen som et sterkt bidrag til forståelsen av en av norgeshistoriens merkeligste personligheter. Bind I, Heroisme og svik (2009), omhandler perioden 1922-30. I sin anmeldelse i Klassekampen skrev Jon Langdal: Personportrettet er overtydande levert [...] denne stemma trur vi på, ho talar i ein kortklipt, sersjantaktig og påståeleg stil, der det ikkje er rom for ambivalens og sjenerande nyansar. I sjølve teksten er den språklege tonen konsekvent og proft gjennomført.
