Cathrine dukket ikke opp til morgenmat første juledag, og ingen har sett henne siden kvelden før. Det blir lett høyt og lavt, men hun kommer ikke til rette. Teoriene om forsvinningen florerer, og alle vet at hun har et opphold på asyl bak seg.
På vei hjem fra væreiergården en kveld ser Marika en kvinne som er mistenkelig lik Lovise, snike seg inn i et fremmed hus. Senere konfronterer hun henne med det hun har sett.
«Lovise, vesst det e nåkka ulovlig du hold på med, så må du ikkje fortsætt. Det vil uansett bli oppdaga tel sist.»
«Men i all stillheitens navn, Marika. Æ si jo at æ ikkje har vært der, så slutt å mas. Pass heller dine egne saker.» Med det reiste hun seg og trampet ut av rommet.
Marika reiste seg med et sukk. Hun burde kanskje ikke ha nevnt det, men hun hadde ikke kunnet dy seg. Lovise skjulte noe for henne.
