Christoph Ransmayr (f. 1954) er en av Østerrikes absolutt betydeligste forfattere i dag; den største samtidsforfatter på tysk språk, skrev nylig en anmelder i italienske La Repubblica.
Ransmayrs forrige roman, Cox eller tidens gang (Pelikanen 2020), fikk strålende anmeldelser da den kom (2016), og ble raskt myntet som «et brilliant stykke verdenslitteratur». Også her hjemme høstet han anerkjennelse, og «den ikke sjelden brilliante Cox» ble feks i BLA omtalt som «et svimlende historisk idéverksted.». Nå er Ransmayr igjen aktuell med en roman som høstet enorme kritikker, som har solgt mer enn 1,2 millioner bøker i Tyskland, og det med et både dystopisk, men fantasifullt grensesprengende verk som tematiserer klimakrisen og økologisk sammenbrudd i et fremtidig Europa bestående av ørken, vannkrise krig og eksistensielle drama.
Romanen Fossefallmesteren har minst to hovedtemaer. På den ene siden er den en dramatisk familiehistorie om menneskelig skyld og tilgivelse. Men denne er spunnet inn i en dystopisk fremtidsbeskrivelse av et Europa som er splittet opp i en lang rekke småstater og interesseområder i nasjonalistisk strid med hverandre og dominert av stormannsgale makthavere og funksjonærer som forsvarer sitt eget. Her dreier det seg først og fremst om å skaffe områdene tilstrekkelig med drikkevann. Bakgrunnen er en økologisk katastrofe, der stigende hav har fått store landområder til å forsvinne samtidig som innlandsområder er tørket ut til ørken.
I et brusende fossestryk styrter en turistbåt nedover de fryktede kaskadene i Den hvite elv i landet Bandon. Fem mennesker drukner. Fallmesteren, slusevokteren, hadde kunnet hindre denne ulykken. Da han et år etter katastrofen forsvinner, begynner hans sønn å tvile: Var hans rasende, fortidsbesatte far en morder? Letingen etter sannheten fører sønnen dypt inn i sin egen fortid: Barndommen hjemme hos slusevokteren og en innvandret mor fra Dalmatia er på mange måter fredelig om enn ikke lykkelig. Sønnen
