«Jeg er blevet Socialist ved at leve i Elendighed»
Marius Braatt (1886–1909) var fattiggutten fra Rodeløkka som ble en av Norges første arbeiderforfattere — og selve symbolet på arbeiderbevegelsens mange unge døde intellektuelle.
Braatt skrev med poetisk råskap om en selvopplevd tilværelse nederst på samfunnets rangstige, der fattigdom, nød og klassehat formet både mennesket og diktningen. Han kom tidlig med i den unge arbeiderbevegelsen og ble en del av et litterært miljø som inkluderte andre tidlige arbeiderforfattere som Johan Falkberget, Otto Luihn, Waldemar Carlsen og Hans Østerholt.
I novellesamlingen Fra dybet skildret Braatt et Kristiania av sot, sult og sykdom der elendigheten kunne ta motet og livsgnisten fra selv den mest standhaftige revolusjonære. Boka gir et inntrykk av «hvad som gjærer og syder på bunnen av en proletarsjel», som han selv sa. Året etter debuten døde han, 23 år gammel, av tuberkulose – «de fattiges pest».
Fra dybet ble møtt med strålende kritikker, både i arbeiderpressen og av borgerlige kritikere. I dag er den, etter mer enn hundre års notorisk utilgjengelighet, noe av en glemt skatt i den norske arbeiderlitteraturens bibliografi. Braatts kamerat Johan Falkberget forsøkte flere ganger å få gitt ut Fra dybet på nytt, uten å lykkes. Nå foreligger den endelig i ny utgave – 118 år senere.
Forord av Johanne Bergkvist, historiker ved Oslo byarkiv.
