Kristin bekymrer seg for Ivar, som er helt satt ut etter redslene i Auschwitz. Hun tør nesten ikke forlate gården av frykt for bygdefolkets hevn, men hun er nødt, for hun må jo besøke Jan i fangeleiren. Hjørdis og barna kan endelig forlate Berlin, sammen med de to russiske soldatene. De setter kursen sørover, men ved grensen til Tsjekkoslovakia slipper de opp for bensin. De stanser i en liten landsby som ånder av fred - Rosa strakte hals. -Se, tante Hjørdis! Her har det ikke vært krig! Noe så vakkert!- -Ja, Rosa, hvis det ikke hadde vært for at vi fortsatt befinner oss i Tyskland, ville jeg ha trodd at vi var kommet til en ny verden.- Sergei satte kursen mot kapellet. Boris tok fram et hvitt lommetørkle og festet det på geværsiktet. Han snudde seg. -Hold barna synlig! Da skjønner de at vi er ute i fredelig ærend.-
