"Hvis det betyr noe, så åpnet jeg ikke for gutten heller den første gangen han ringte på. Gutten kom ikke for å lage volieren, han kom for å gjøre småjobber for oss. Han skulle male vegger, reparere taket på skjulet, hjelpe oss med ryddingen av noen vannløp nedenfor jordet, men det jeg tenkte på, var volieren, jeg forklarte at det var et fuglerom. Han spurte ikke hvorfor man trengte et fuglerom. Jeg var alene da han kom, og ble overrasket da det ringte på, jeg kunne latt som jeg ikke var der, det kunne jeg gjort, men så begynte han å banke på da ingen åpnet for klokka, og hundene bjeffet og ulte. De liker heller ikke folk de ikke kjenner."
Hun som skriver i denne romanen har trukket seg tilbake til arbeidsrommet i Yew Tree Cottage, i en liten engelsk landsby. En ung gutt kommer for å bygge et fuglerom, om kvelden kjører hun ham til et jorde hvor han sier han bor, men det finnes ingen hus der. Mens gutten setter sammen fuglerommet, skaper hun en forbindelse via teksten hun skriver, trekker en tråd som ligner veiene gjennom det engelske landskapet, en sammenføyning mellom fortid og nåtid. Når hun ser seg i speilet, ser hun ofte moren sin, noen ganger er det døtrene hun ser. En hendelse i hennes egen barndom i Norge på seksti-tallet blir et utgangspunkt for å forstå.
"Fuglenes anatomi" er skrevet i et lysende og vibrerende språk, som hakker, flykter og svever over et mørkegrønt landskap.
