Når jeg tenker tilbake, starter jeg alltid ved de blodige kvinnene. De papirbleke skikkelsene, dekket av rødt kliss, står i minnene fram som et varsel. Men der og da bannet jeg bare over smerten og griseriet. Som alltid seint ute hadde jeg bare så vidt tid til å printe og stifte før bussen gikk. I hastverket hadde stiftemaskinen truffet tommelen i stedet for utskriften. Nå var blodet smurt utover illustrasjonen på førstesida og dekket de tre første kvinnefigurene i rekka. Det fikk ikke hjelpe. Jeg visste jo hvordan de så ut, kunne arkitekturens klassiske søylemotiver på rams. Så jeg slengte de blodige papirene i bærenettet og løp. Da jeg kom hjem, forsvant alle planer om å lese videre. Maidagen var sommervarm, slik patriotiske bergensere alltid påstår at våren vil bli. Grillukta tok imot meg i bakgården, og de andre i bokollektivet hadde flyttet sofaen ut. Jeg satte nettet med hjemmeleksene fra meg og glemte det før den første ølen var drukket opp. Det var først en måned seinere, da professor Birkeland brått døde, at jeg kom til å tenke på artikkelen jeg hadde printet ut. Og på blodet over de vakre kvinnene.
