Noen mennesker står altfor langt ute på perrongen når T-banetoget nærmer seg. Stimler sammen rundt den gule linjen som er trukket mindre enn en meter fra kanten. Hold dere på denne siden, sier linjen, vent her til toget har kommet inn og stanset. Men de hører ikke. Som forhekset av de grå øynene som kommer farende mot dem fra tunellen, tråkker de over den gule linjen, trenger seg helt ut mot randen av avgrunnen. Det skjer ulykker. En ujevnhet i perrongen, nesten usynlig, men nok til å miste balansen. Det hender også at noen hopper. Uten at tanken noensinne er tenkt. Uten det minste ønske om å bli borte for godt. Rive seg løs og kaste seg ut, før noen rekker å reagere. Jeg vet hvordan det skjer. En usynlig hånd som tar tak i deg.
