Astri får en mistanke om at Lars er utro, og erkjennelsen er vond. Til tross for alle hans mørke sider er hun stadig glad i ham og tiltrukket av ham, og hun liker ikke at han vil verve seg til Den norske legion. En varm sommerdag rusler de alene i fjellet, og følelsene bevrer mellom dem.
Et lite tjern åpenbarte seg foran dem. Lars stilte seg ved bredden og stirret ned i vannet. Hun så på ham, studerte kroppen som hun så ofte hadde beundret. - Du må berre glo, humret han. - Eg lika det. Men få'tå deg fi llan no. Hjertet hennes hamret. - Men om det kommer noen? - Det veit du godt at det ikkje gjer. Hun lo nervøst mens hun kledde av seg. Han trakk henne inntil seg og kysset henne. Så skjøv han henne fra seg og løp ut i tjernet. Med et veldig plask forsvant han ned i det. Noen sekunder senere skjøt hodet hans opp. - Huuu! ropte han. - Komma no, Astri!
