«Lothe følger opp diktsuksessen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt (2016) med sterke prosadikt formet som en fragmentert roman om havarert kjærlighet, eksistensiell ambivalens og en havbunn like dyp og nær som stjernehimmelen. [.] Forfatteren går ikke av veien for å bruke tradisjonstunge sentrallyriske rekvisitter som himmelen, stjernene, havet (med tilhørende marinbiologi), barnet, blomster og trær. »
- Arne Hugo Stølan, VG
«Dette er verkeleg originalt.»
- Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen
«Ingvild Lothe tek vare på poeten i seg i sin første roman. [.] Romanen er skakk, mørk, sår, rar og morosam. [...] Smell alt frå første side.»
- Katrine Judit Urke, Dag og Tid
«Punktromanen er full av betraktninger som er bemerkelsesverdig poetiske og vakre, uten å bli svulstige.»
- Thula Kopreitan, Subjekt