6
«Vittig om vagina og Vestlandet. [...] Her kjem sola er ein ekstraordinær god kjærleiksroman av en lærd forfatter som ikkje stikk si litterære danning under ei skjeppe. Men ho gjer det med stor humor, vittige vendingar og avvæpnande eleganse.»
- Jan Nyberg, Bergens Tidende
5
«Den likte jeg skikkelig godt! Handler om Helga, som bor alene langt uti gokk, plutselig får hun et ektepar til naboer, og Helga blir forelsket i mannen. Kort fortalt! Boken er skrevet veldig meta, og handler om å skrive bok samtidig som den handler om forelskelse, mennesker og det å bli gammel. […] Terningkast fem!»
- Sophie Elise Isachsen, Snapchat
5
«Makan til kjærleiksroman har du aldri lese.»
- Anne Cathrine Straume, NRK
5
«Noen vanlig kjærlighetsroman er dette ikke. Men en kjærlighetsroman? Avgjort!»
- Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Hovedpersonen i denne sjarmerende originale romanen er 49 år gammel og skilt. Forfatter, men ikke egentlig så lysten på å skrive bøker. Så blir hun, tross hormonkaos og overgangsalder, forelska. I en gift mann. Typisk … Forviklinger følger i denne godteposen av en roman, der det er flere sure og beske biter enn søte. Kanskje handler det mest om hvordan litteratur blir litteratur. Om lek. Om arbeid. Samt litt om overgangsalderen. Øyehaug er en ekte original. Hun vil fryde lesere som faktisk kan lese, også om historien ikke fortelles på hollywoodsk vis.»
- Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen – årets beste bøker
… it is a true delight to trot about in this forest of a novel, to give oneself over to Øyehaug’s horizon-broadening and life-affirming humoristic gaze, which time and time again creates clearings in the wilderness.
- Vårt land
«Den nye boka til Gunnhild Øyehaug er en intellektuell romantisk komedie som foregår i flere virkeligheter på likt. Hvis du har sett filmen Being John Malcovich (1999) eller Everything, everywhere, all at once (2022) vil du ikke ha noen problemer med å henge med her. Øyehaug er så god på å skrive for scenen, at samme hvor sprø handlingen er, spiller hodet mitt av en film som henger på greip. […]
Med Her kjem sola sparker Øyehaug Nina Lykke ned fra tronen, og blir den nye dronninga av ‘på-kornet-beskrivelser av kvinner i overgangsalderen’. SÅ mye morsommere. Og uendelig mye smartere.»
- Siri Høstmælingen, Bokført
«Draumane er mange i denne smarte, velskrivne, vittige og menneskekloke boka.»
- Odd W. Surén, Dag og Tid
«Gjennom de mange illusjonsbruddene gir hun litterær form til en rastløst analyserende bevissthet, som om romanen selv, og ikke bare Helga Mork (49), slites mellom fornuft og følelser, logikk og lyst. […] Slik oppleves til syvende og sist den fantasirikt ustabile formen Øyehaug dyrker som den mest sannferdige måten å gestalte Helga Morks emosjonelle svimmelhet på. En realisme som til fulle absorberer menneskets virvlende indre liv.»
- Leif Bull, Dagens Næringsliv
«Det kan noen ganger være fristende å ønske seg en annen bok enn den en leser. Det er et av tabuene til en litteraturkritiker. Å ikke anmelde boka en leser, men den boka som ikke finnes, og som en stakkar dikter videre på, med en idé om at det er slik denne boka burde ha vært. Da hadde den vært god. Mens jeg leser Gunnhild Øyehaug siste roman Her kjem sola, er det som ønskene mine om en annen bok er en portal, som pling!, transporterer meg til nye rom i romanen. Igjen og igjen. Hver gang jeg litt febrilsk kjenner, ææhh, nå ble det kanskje litt mye meta. Åh nei! nå har hun blitt Norges mest ironiske forfatter. Eller; Hæ, blir ikke dette akkurat litt for absurd – så pling! åpner Øyehaug en ny dør og skrider ufortrødent foran meg til andre rom, mens hun prater videre som en foss; om kjærlighet, vaginaen i menopausen ('Så frisk og kul, som om han har heile livet framfor seg'), grevlingenes menneskelignende små, hvite fingre, haikudikt, Wittgenstein og Dante, flyttblokker og metakommentaren i Hamlet.
[…]
Jeg kjenner en dyp glede fordi Øyehaug virkelig ikke bryr seg om hva en vellykka roman er. For det er en sann fryd å vase rundt i denne skogen av en roman, og gi seg over til Øyehaugs perspektivutvidende og livsbejaende humoristiske blikk, som igjen og igjen skaper lysninger i villniset.»
- Hilde Slåtto, Vårt Land
“Through the many shattered illusions, she gives literary form to a restless, analytical consciousness, as if the novel itself, and not only Helga Mork (aged 49), is torn between sense and sensibility, logic and lust. […] In this way, the imaginatively unstable form that Øyehaug cultivates seems, after all, like the most truthful representation of Helga Mork’s emotional dizziness. A kind of realism that fully encompasses our turbulent inner lives.”
- Dagens Næringsliv
«Det stråler varmt av Gunnhild Øyehaug sin herleg smarte og særs festlege litteraturleik.»
- Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Ein tredje ting er språket til Øyehaug, som ikkje berre er fullt av metakommentarar og moldvarp-aktig undergraving av grensene mellom fiksjon og røynd, men som i seg sjølv er så fritt og oppfinnsamt at ein aldri kjenner seg trygg på at ein ting berre er éin ting i romanen; at til dømes ei høne berre er ei høne […].»
- Eivind Myklebust, Klassekampen
«Øyehaug lykkes godt med å hale ut både det patetiske og euforiske i Helgas vaklende leting etter bekreftelse fra Even. Men heller enn å grave i trekantdramaets latente intriger, fokuserer Øyehaug på selve forelskelsen, perioden hvor Helga og Even fremdeles er ukjent for hverandre. Her får vi en smeltende vakker kjærlighetsfortelling hvor forfatteren forløser sitt potensial som eksistensiell humorist.»
- Eilig Guldvog Hartvedt, Aftenposten
«En leken roman om en forelsket kvinne i overgangsalderen. Men dette er ikke bare en kjærlighetsfortelling. Boken er smurt med tykke lag av metanivåer. Når Øyehaug lar nivåene flyte diffust om hverandre, gir hun leseren et rikt og underholdende tolkningsrom.»
- Aftenposten, – årets beste bøker
Through the many shattered illusions, she gives literary form to a restless, analytical consciousness, as if the novel itself, and not only Helga Mork (aged 49), is torn between sense and sensibility, logic and lust. […] In this way, the imaginatively unstable form that Øyehaug cultivates seems, after all, like the most truthful representation of Helga Mork’s emotional dizziness. A kind of realism that fully encompasses our turbulent inner lives.
- Dagens Næringsliv
