Da Himmelen vet ingenting utkom i 1988 .kk den voldsom oppmerksomhet.
I pressen ble den lest som en «nøkkelroman» og sterkt fordømt fordi den ble knyttet til et virkelig selvmord i den sentrale kulturinstitusjonen Gyldendal Norsk Forlag. Kritikken var mer moralsk forarget enn litterær, og den rasende omtalen ble siden betegnet som «den styggeste mishandling av noen bok siden Bjørneboe utga Under en hårdere himmel i 1957».
Over tredve år senere fremstår romanen som en ung forfatters sorg og re.eksjon over tapet av en eldre venn. Vennens død vever seg sammen med fortellerens tap av tro på en høyere verden, og hans pessimistiske betraktninger av samtidens kulturelle forfall. Løst fra den tidsbundne konteksten den først ble lest i, fremstår Himmelen vet ingenting som en gripende fortelling om hvordan verdens fortryllelse forgår og hvordan det er å leve uten tro.
Etterord av Hans Fredrik Dahl.
