Hotellet er gammelt og avsidesliggende, omgitt av en hage med plen og grusganger, et lysthus og en dam med vannliljer; i skogen bakenfor finnes et tjern, og enda lenger borte er fjorden og stranden. Til hotellet ankommer ei ung jente sammen med faren og broren. Med seg har de også fraværet av moren, som er død. Jenta observerer hotellets beboere, noen er på ferie, som hun selv, andre har slått seg ned for lang tid, kanskje for godt. Det spilles biljard og krokket, det sykles langs skogsstiene, det snakkes lavmælt og røykes ved hagebordene. De helårsboende har trukket seg tilbake, av nødvendighet, uvisst fra hva; hotellet er et frikoblet sted hvor alle slags sorger kan finne rom. Jenta gransker broren, hun gransker farens savn, hun gransker seg selv. Men særlig gransker hun Lola, hotellbestyrerens datter. Lola på sin side bryr seg ikke så ofte om de korttidsbesøkende, men denne nye jenta følger hun med på. Og mellom de to befinner Njål seg, resepsjonisten med alle bøkene. Det er en sommer uten like, på et eventyrlig sted.
Hotellet er en roman om å møte seg selv i en annen, om sorg og utilstrekkelighet og forsøk på forsoning, skrevet frem i det tilbaketrukne hotellets språk: sildrende, lysende, dempet.
