Det var mange ting vi ikke hadde lov til å snakke om. Men framfor alt ble vi strengt advart om vi ikke hadde lov å fortelle noen, ikke i barnehagen, ikke til noen ukjente, at hjemme hos oss hvisket vi av og til. «Hva hvisker du?» spurte jeg. «Jeg leser,» svarte bestefar Garabet. «Leser hvordan da? Hvor er boka?» «Jeg trenger den ikke. Jeg kan den utenat.» «Ja vel, men hva heter den boka? Hvem har skrevet den?» «Kanskje det er du en vakker dag.» Og se her, det er det jeg gjør nå. Og den heter det også: Hviskingenes bok.
Det ble hvisket i mange familier i Romania om ting det ikke var lov å fortelle om på 1960-tallet. Men for armenerne i Romania var det ikke bare forbudte ting det ble hvisket om. Mange kom fra familier som hadde bodd i landet i flere hundre år, og noen hadde kommet etter 1915. Men alle hadde de noe felles: slektninger og venner som var blitt drept under det tyrkiske folkemordet på armenerne i Det ottomanske riket i 1915.
Hviskingenes bok er deres historie. Om hvor og hvordan de hadde levd. Om deportasjonene og grusomhetene i den syriske ørken i 1915. Om de få som med nød og neppe overlevde, om hvordan noen av dem ble tatt vel imot i Romania og klarte å bygge seg nye liv, og om andre som reiste til Amerika. Om annen verdenskrig og kommunistenes makt.overtakelse, som gjorde at de nok en gang mistet nesten alt de eide. Dette er en bok som med sin enestående dokumentasjon henter fra ukjente fortellinger og setter dem inn i en politisk, historisk og men.neskelig sammenheng.
Hviskingenes bok fikk enorm oppmerksomhet da den utkom i Romania og har siden blitt oversatt til en rekke språk. Nå foreligger den på norsk.
