I fogdens vold

Tora lå liten og sammenkrøpet og stirret bort mot huset. De solide tømmerveggene sperret effektivt for innsyn. Vinduene var heller ikke til noen hjelp der hun var plassert.
Øynene rant fulle av tårer. Munnen skalv av redsel og sinne. Der inne var Inga alene og ubeskyttet, sammen med Herman Mulbach. Måtte alle helgener bevare henne for fogden!
Nesten uten at hun var klar over det selv, famlet hånden hennes inn under blusen og fisket fram den magiske gullmynten. Det var den Inga skulle hatt nå, tenkte hun. I dette øyeblikket var det hun som trengte mest til beskyttelse.
Besvergende løftet hun den opp og rettet mynten mot huset. Om og om igjen ropte hun de samme ordene i tankene sine:
"La Inga være i fred! La Inga være i fred!" ...