Idioten ble skrevet i 1867-1868, på en tid da Dostojevskij var i landflyktighet, pint av epilepsi, fattigdom og spillegalskap. At dikteren levde i stadig frykt for sløvsinn og åndelig mørke, forbinder ham med bokens hovedperson. Samtidig er dette en av verdenslitteraturens mest ambisiøse romaner: Dostojevskij vil fremstille "det absolutt gode menneske". Vi møter en russisk Kristus-skikkelse som kommer ned fra fjellandet Sveits og inn i en fremmed verden hvor han straks blir oppfattet som - en idiot. I likhet med Kristus blant fariseerne står fyrst Mysjkin alene i sin forkynnelse av kjærlighetens og medlidenhetens budskap. Romanen viser de kristne idealers vanskelige kår i en verden av egoisme, lidenskap og fordervelse. Ikke desto mindre blir vi alle fengslet av fyrstens eksempel. Dostojevskij har gitt oss en visjon av det beste i oss selv. Alene kan fyrsten ikke forandre verden. Men hva med en verden full av fyrster? Idealet er uoppnåelig, men å strebe etter noe som er lavere er ikke verdt bryet i Dostojevskijs verden.
